AA1-Ro-og-bevegelse

Katalogforord "Møte", Hå gamle Prestegard,

Av Eva Wathne..

Solveig Aalbergs utstilling har tittelen „Møte“ og består av vertikale, 2-delte verk. Den ene delen er en ensfarget, vevd tekstil i ulike farger som rød, azur, grønn, og sitron. Den andre delen er lett og lys i ulike grå og hvite nyanser med broderte mønster.

Virkemidlene er kontrollerte og beherskede, enkle, men samtidig visuelt sterke.

Gjennom ”møter” oppstår kommunikasjon, dialoger og samspill eller kontraster. Ut av dette kan komme nye opplevelser, kanskje en ny helhet, eller som her også nye rom. Den dualismen flatene utgjør sammen skaper både en balansert og en uventet virkning fordi det helhetlige uttrykket er så sterkt i utgangspunktet. De to billedflatene har en balanse i den ene delens fargesterke stramhet og ro mot den andres lyse rastløshet.

Den vevde, fargesterke flaten signaliserer trygghet og konsentrasjon ved en gjennomtenkt oppbygging. Beherskelse og ensartethet, men også dybde og intensitet kommer fram i den møysommelig oppbygde vevflaten med renning i hamp, innslag av lin og bomull og vevd i toskaft. Tiden, den jevne rytmen, det statiske eller den styrke roen gir oss preger disse fargedelene.

I dialog med disse står den like naturlige ”urodelen”. Som en ertelysten, uoppdragen fetter eller som en mer usikker, søkende kusine, skaper de et ledigere tempo sprunget ut av broderier på lerret. Kanskje noen hastige assosiasjoner. Uttrykket bærer mer preg av uro og energi eller hastig prøving og feiling. Som barndommens border med ønsket om å lage noe som er perfekt, men som gjerne blir urolig, uordentlig og til tider kaotisk.

Støy og liv i det stramme scenebildet framkommer ved at flatene her ikke bygges opp som i en vev, men bearbeides mer spontant med symaskin eller håndsøm. Linjene syes direkte på ubleket lerret som er laminert sammen i mange lag med bindemiddel.

Vevd dybde polemiserer med hvite flater. Tar vi bort den ene delen, mister den andre noe av sin uttrykkskraft.

Gi deg tid og se at det likevel ikke er så enkelt. Det spontane finnes ikke bare i lerretsflatene og det sindige ikke kun i det vevde.

Ved ei gjennomtenkt sammensetning av farge, materiale, teknikk og linjer makter Solveig Aalberg balansen med å få mye ut av det enkle.

Hå, juli 2002 Eva Watne

SOLVEIGS USKIKKELIGE FETTER

Solveig Aalberg.

Akershus kunstnersenter 28.april-3.juni 2001

Stramt og ledig på samme tid. Solveig Aalberg lager tekstiler som fanger rommet samtidig som de leker med sine egne rammer.

Solveig Aalbergs tekstilkunst er av det slaget som ikke roper høyt om sin eksistens.

Virkemidlene er kontrollerte og beherskede, og monteringen er like enkel som den er visuelt sterk. Like fullt står det i mine notater at dette er arbeider som åpner seg opp dess mer tid betrakteren gir dem, og at de står frem med finstemte og - faktisk- overraskende detaljer.

Siden jeg skriver denne anmeldelsen en stund etter jeg så utstillingen, er det fint å merke hvordan de formuleringene jeg noterte den gang vekker bilder til live. Aalbergs tekstiler toner frem fra et minnenes mørke, og minnene bringer med seg gode bilder.

Utgangspunktet er ganske enkelt: fire, vertikale, todelte verk henger på veggene. Alle bærer tittelen ”Møte” og mønsteret er det samme: Ett ensfarget tekstil ( henholdsvis rødt, gult, oransje og blått) til venstre og ett lyst tekstil i ulike grå-hvite nyanser til høyre.

De fargemettede venstredelene er sydd sammen av fem felt vevd i hamp og lin, mens høyredelene er satt sammen av laminerte bomullsstoffer i maskinvevde lengder . Disse er limt sammen lag på lag, og står som en klar kontrast til de venstre delene. Begge de to delene har interessante stofflige effekter som går igjen i alle fire verk.

Men der slutter også likhetene. Høyredelene er individuelt bearbeidet og påført mønstre, blant annet med symaskin. Mønstrene er sirkler. Bølger og kruseduller i forskjellige farger og ulike nyanser av grått. Symaskinstingene er hovedsakelig farget, og følger hovedmønstrene som linjer mot krusedullene, som korssting på bølgene eller som parallelle sting- kruseduller mot sammenhengende krusedull-linjer og sirkler.

Slik oppstår fascinerende mønsterkombinasjoner der stingene blir en ertende, uoppdragen fetter som skaper støy og liv i det stramme scenebildet. Dermed oppstår også en uventet effekt fordi det helhetlige uttrykket er så sterkt i utgangspunktet. Solveig Aalbergs tekstiler fanger rommet, men det fascinerende er at de også skaper nye rom når du kommer nær innpå og ser detaljene. Det kaller jeg for balansekunst.

Lars Elton

Kunsthåndverk nr. 3 / 2001.

Tekstilkunst fra Asker til Japan.

Av Marianne Wahl.

Asker og Bærums Budstikke 30.01.99.

I dag satte Solveig Aalberg seg på flyet til Japan. Tekstilkunstneren fra Asker kom gjennom juryens nåløye og deltar med billedteppet ”Polyphoni” på den internasjonale tekstilutstillingen i99 i kyoto. Utstillingen åpner 1. februar i ” The Museum of Kyoto”.

Denne utstillingen av internasjonal tekstilkunst regnes som en av de viktigste, på linje med tekstiltriennalen i Lodz i Polen. Til utstillingen i Kyoto kan tekstilkunstnere i hele verden sende inn arbeider.

Til årets utstilling , den sjette i rekken i Kyoto, ble totalt 769 arbeider sendt inn til juryering. Av disse ble 79 arbeidervalgt til å være med, deriblant Solveig Aalbergs ”Polyphoni” – et veggteppe i materialene hamp og lin, laget i 1997. Formatet er 340 x 235 cm.

I juryen sitter museumsledere, professorer og kuratorer fra Frankrike, Canada, Storbritannia, USA og Japan. Utstillerne som deltar kommer fra de skandinaviske land, en rekke land i Europa, USA, Canada, Korea og japan.

-Spennende! sier Solveig Aalberg. Hun er nå på vei til Japan og Kyoto, den gamle keiserbyen, for å være med på utstillingsåpningen , og for å se og oppleve japansk kultur. Kunsten, arkitekturen, maten.

- Jeg skal være der en uke og gleder meg veldig. Straks jeg er hjemme igjen starter jeg et kurs i tekstilfarging på tekstillinjen ved Statens Håndverk - og Kunstindustrihøgskole. Mye på en gang, men det går, sier en glad Solveig Aalberg på tampen før avreisen.

- Aalberg er utdannet ved Håndverk – og Kunstindustrihøgskolen. Fra 1986 – 96 hadde hun atelier på Heggedal fabrikker. Da familien kjøpte hus i Ånnerudskogen i Asker fikk hun atelier hjemme.

.Solveiog Aalberg (43) har hatt en rekke separatutstillinger og har deltatt i kollektivutstillinger i inn- og utland. En årrekke har hun deltatt i Statens Høstutstilling og på Østlandsutstillingen.

Musikalsk uttrykk.

Teppet som nå skal vises på den internasjonale tekstilutstillingen i Kyoto består av sammensatte fragmenter som er vevet, presset og deretter sydd sammen til et stort bilde. Tittelen ”Polyphoni” viser til et musikalsk uttrykk; mangeklang, flerstemmig musikk hvor hver stemme har stor selvstendighet.

–Med musikalsk uttrykk er det moderne musikk, med klanger oppå hverandre, som for eksempel Arne Nordheims komposisjoner, jeg mener, sier Aalberg.

Rytmen og bevegelsen i hennes arbeider er basert på gjentagelse av former og felter, satt sammen på stadig nye måter.

Kunsten er å velge, men ikke å velge bort sier Solveig Aalberg, og det er dette hun har tatt for seg i de arbeidene som vises frem på denne utstillingen. her finner man en sans for balanse og komposisjon preget av et økonomisk språk. Dette kan beskrives som: Lite er mye, mye er mer og nok er nok. Det vises frem vevde tepper, beståendeav sammensatte fragmenter. disse er presset og deretter sydd sammen til store billeduttrykk. hele utstillingen er preget av kunstnerens stramme og konsise grep om bruk av visuelle og taktile virkemidler.

Møtet med verkene kan sammenlignes med opplevelsen av musikk, hvor vi er med i fremstillingen av arbeidet, vi hører musikken i dens lineære bevegelse. Hos Aalberg ser vi derimot hele "stykket" under ett. Vi følger ikke kunstneren i utviklingen, i hvordan hun bygger opp komposisjonen og skaper en vekslende rytme og bevegelse, basert på en gjentagelse av former og felter, satt sammen av stadig nye måter. Vi må selv se "stykket" ta form foran våre øyne ved å ta tiden til hjelp. Dette gjenspeiler det Aalberg sier om teppene:

De har ikke en avslutning og har en avslutning. De er en prosess, de lever videre , de kunne ha fortsatt og de kan stoppe her.

Aalbergs kunst er av en slik art at i forhold til en internasjonal kontekst vil det være riktig å trekke linjer til kunstnmere som Juhana Blomstedt, Daniel Buren, Frank Stella, Elliswort Kelly og Sean Scully. De bruker alle forenklede geometriske former og felter til å uttrykke problemstillinger av ulik art.. Det vil også være naturlig å sammenligne henne med internasjonalt kjente tekstilkunstnere som Hermann og Desiree Scholten, Margot Rolf og Warren Seelig. De gjør alle bruk av den rytme og det mønster som tråden danner i en vevnad, og slik lar de tekstilens struktur være utgangspunkt for sitt arbeid med forenklede former og felter. Disse kunstnerne blir ofte plassert i en tradisjon basert på Bauhaus og De Stilj. Den amerikanske tekstilkunstneren Lia Cook hører også til i denne tradisjonen. En kan finne flere paralleller mellom Cook og Aalberg, selv om deres endelige uttrykk er svært forskjellige. Likheten ligger i deres arbeidsmåte og utgangspunkt, hvor begge to arbeider med vev som de etterbehandler. De lar vevens struktur være utgangspunktet, og bruker en sammensetning av ulike farger og nyanser til å danne geometriske mønstre, striper og felter. Arbeidene deres kan kalles selv-refererende i det at komposisjonen gjenspeiler den bevegelse tråden har i oppbyggingen av en vev..

Solveig Aalbergs kunst er ikke lettfattelig. Hun har et modent språk, og arbeidene hennes er så komplekse at de må vurderes, nytes og oppleves over lengre tid . Vi er ikke med i fremstillingen av arbeidet, men kan se spor av den innsats som ligger i dem. Dette kan vi se i uttrykket og i hvordan hun hele tiden lager nye kontraster til det hun selv gjør. Hvordan hun klarer å lage noe mykt, som er satt sammen med noe stramt. Hun har laget noe komplekst som igjen er et produkt av det enkle. Hun lager motsetninger mellom farger, nyanser, trådretninger, lysvirkninger, det bløte mot det flate, det stramme og rette mot det organiske og myke. Det er ro og bevegelse på en gang. I teppene hennes finner vi symmetri og asymmetri, tynne striper og store flater, spettede flater og tomme felter, det organiserte og det uorganiserte, det er kaos og kosmos.

Rundt teppene til Solveig Aalberg skjer det en stadig bevegelse. Den betrakter som tar seg tid til å se, får lønn for strevet.

Liv Klakegg Dahlin, kunsthistoriker.

GJENNOM tusener av år har veving og farging av tekstiler hatt enormt mye å si for sivilisasjonen; vi har kledd oss i tekstiler og dekorert tilværelsen med dem. Men det var først på 1960-tallet at man for alvor begynte å lage kunst av tekstiler. Solveig Aalberg farger tråder , tvinner, vever, presser og syr sammen lin, hamp og bomull til et kunstuttrykk; et spesielt uttrykk hun har eksperimentert seg frem til gjennom mange år. Ett resultat er blitt det musikalske teppet som nå er sendt til en stor internasjonal konkurranse og utstilling i Kyoto.

- Det er ekstra spennende å få være med på utstillingen i Japan, fordi tekstilkunsten som jeg uttrykker meg gjennom er del av en internasjonal tradisjon, sier Solveig.

Det er Polyphoni som er plukket ut til å være med i Japan.

-Tittelen på teppet gir seeren hjelp til å se at teppet har en mangeklang, eller rommer flerstemmig musikk der hver stemme har stor selvsrtendighet, sier Solveig.

En streng

- Hvordan går det an å sette likhetstegn mellom musikk og tekstilkunst?

- Tankegangen bak tekstilkunsten og musikken har mye felles. Det handler om å sette sammen ulike klanger- eller farger. Jeg hørte et foredrag av Arne Nordheim

engang om hvordan han lager musikk, og jeg kjente meg selv så igjen, sier Solveig. Hun vil at fargene - formen - komposisjonen skal treffe en streng, gjerne en meditativ streng, hos den som ser på teppet, og at det skal gi vedkommende assosiasjoner til rytme, toner, uendelighet, og stillhet.

Fargeblanding.

I en perm har hun bilder av alle arbeidene sine. Mange av dem henger rundt i offentlige bygninger i Norge.

- Da det ble bygget mye i glas og betong på 1970-tallet og inn i 80-tallet var tekstilkunst etterspurt som utsmykning for å dempe de harde materialene. Nå er det mer vanlig å integrere utsmykkingen i bygg som mønster i gulvet eller relieffer på veggene. Vi har altså fått en type kunst som lages som bygningsintegrerte utsmykninger, mens friere arbeider ikke brukes så mye i denne sammenhengen mere. Så for tiden er ikke tekstilkunst like mye etterspurt, men tekstilkunsten er sterk og vital og utsmykningstrendene vil gå i perioder, mener Solveig. - Og det er veldig viktig for den kunstneriske utviklingen å lage arbeider som ikke er bestemt for et spesifikt sted i utgangspunktet, sier Solveig.

På veggen i atelieret hennes får derfor en slektning av Polyphoni henge; Khakofoni. Teppet dekker hele veggen. Jeg går på avstand og tett inntil for å finne musikken i teppet, Khakofonien; blandingen av alle lydene - fargene.

Når man går i enden av rommet ser man beige firkantede firkanter sydd sammen, med grønne, gule, røde og blå striper i.

Hvis man legger øyet inntil så man kjenner at teppet puster og stryker en på kinnet, da ser øyet at den gule streken har sin spesifikke gulfarge fordi gule, oransje og hvite tynne tråder er tvinnet sammen . slik får Solveig akkurat den gulfargen eller tonen hun vil ha.

- En av forskjellene til opplevelsen av musikk er at man hos meg ser hele " stykket" under ett. ved å se og se på teppet, og slik oppdage nye ting, da tar "stykket" form foran oss, sier Solveig. Hun står og ser på bildet sitt:

- Det er en evighet i teppet. Man blir ikke lei det. Det er noe man kan ha på veggen i mange år, og stadig oppdage nye ting ved, sier hun.